Det finnes et fenomen mange erfarne ledere møter før eller siden. Ikke som en ytre krise eller dramatikk, men som en indre uro det er vanskelig å sette ord på. En oppdagelse av tomhet, uten et tydelig språk.
Arthur C. Brooks beskriver dette skiftet i From Strength to Strength som et vendepunkt der den gamle måten å lykkes på ikke bærer lenger. Han skriver:
“Your success was built on strengths that will inevitably decline, but your happiness depends on discovering the strengths that come next.”
Jeg kaller denne opplevelsen for den indre veggen.
Det er øyeblikket der kraften, retningen og identiteten du har bygget livet og karrieren din på, begynner å slå sprekker – og du merker at det ikke bærer slik det gjorde før.
På utsiden fungerer det. Du leverer, tar ansvar og holder tempoet oppe som du alltid har gjort. Men på innsiden skjer det noe annet. Drivkraften blir svakere, gleden varer kortere, motivasjonen forsvinner raskere og kroppen føles tyngre. Du gjør jobben din, men du kjenner at noe mangler. Det er en tomhet det er vanskelig å sette ord på.
Dette er ofte det første møtet med den indre veggen. En følelse av at du har fått til mye, men samtidig mistet litt av deg selv. For en fremtidsrettet leder gjør det ekstra vondt, fordi du er vant til å hente kraft fra påvirkning, kapasitet og prestasjon.
Etter hvert kommer en erkjennelse som ikke lar seg skyve bort:
"Den jeg er på vei til å bli, er kanskje ikke den jeg ønsker å være."
Du merker at det som før betydde mye, ikke føles like viktig lenger. Rollen du står i begynner å føles for trang, og du bærer mer enn det som egentlig er bra for deg. Innsatsen gir ikke samme opplevelse av mening. Gamle sår påvirker deg fortsatt. Drømmer du en gang hadde, betyr kanskje mindre nå.
På den ene siden vet du at du kan mye og har mye å gi. På den andre siden kjenner du deg selv og begrensningene dine tydeligere enn før.
Du kan få til hva som helst, men du kan ikke gjøre alt.
Den indre veggen føles ofte som et nederlag for ledere som alltid har prestert, levert og stått i front. Men sannheten er det motsatte: Det er en invitasjon til et nytt kapittel. Et modnere kapittel.
Arthur C. Brooks beskriver denne overgangen som skiftet fra det han kaller “flywheel-success” – der du drives av kapasitet, fart og prestasjon – til en fase der nye styrker må bære deg videre. Han skriver:
Dette er kjernen i den indre veggen: det gamle fungerer ikke lenger, fordi noe nytt ønsker å vokse frem.
Den indre veggen utfordrer deg til:
Hvis selvbildet er bygget på prestasjon, suksess og fremskritt kan dette være krevende. Men nettopp derfor er transformasjonen så verdifull.
Det finnes ingen løsning som gjør livet lett, problemfritt eller uten smerte. Men de som går gjennom den indre veggen, oppdager noe annet:
I krysset mellom hvem du vil være og hva du vil gjøre ligger modenhet som gir mer kraft, tilfredshet og mening enn det gamle.
Få har et språk for dette. Og uten språk blir vi alene med det. Når vi ikke har ord, går vi inn i hodet vårt og blir der. Tankene kverner. Følelsene vokser. Klarheten uteblir. Og når alt skjer på innsiden, uten noen ytre korreksjon, skjer det samme for mange ledere:
Det er her mange går seg vill. For når du bare lytter til din egen indre monolog, skaper du ikke klarhet – du skaper ekko.
Når vi blir isolert og ender med å ta denne reisen alene så mister vi perspektiv, proporsjon, retning og forledet til å tro at alt vi tenker er sant.
For en erfaren leder, som er vant til å være selvstendig, sterk og løsningsorientert, er det ekstra vanskelig å slippe noen inn. Vi blir fristet til å prøve å hoppe over eller gå rundt veggen - og fortsetter som før.
Å gå gjennom veggen handler ikke om mer motivasjon eller kraft, men om mot til å vise sårbarhet for seg selv og til noen man stoler på.
Hva prøver den indre veggen i livet ditt å fortelle deg – hvis du våger å stoppe og lytte?
Og husk: Del refleksjonene dine med noen du stoler på. Ingen går gjennom veggen alene.
Alle mennesker har sin egen kryptonitt, sider av oss som setter oss ut når de aktiveres.
Dette er tredje artikkel i serien om den indre veggen. For det holder ikke å vite hva som stopper oss. Vi må vite hva som tar oss gjennom veggen.
